Ord Rom Bilde

Diagnose: fri   | mer ord


 

Liv er ikke så opptatt av å snakke om diagnoser. Kanskje like greit, siden virksomheten hennes kommer inn under Kvakksalverloven.


Sammen med en annen kvinne har Liv startet et senter som kalles for ”tilstedeværelset”. Begge har utdannet seg til gestaltterapeuter. Men de har ulik bakgrunn før de startet med terapien. Liv har tittelen offentlig godkjent vernepleier, mens hennes kompanjong, Nina er diplomøkonom. Dette var noe av det som inspirerte meg til å besøke ”tilstedeværelset”. Jeg ville også vite hva gestaltterapi er for noe, og hvordan kombinasjonen lesbisk og terapeut fungerer.

Etter å ha kjørt over en gammel bro til den eldste delen av tettstedet, kommer jeg til "Tilstedeværelset". Liv står i døråpningen og prater med en annen kvinne. Hun ønsker meg velkommen, og tar meg med inn i et enkelt lokale.
Innerst i lokalet: En sofa. En rad med stoler langs den ene veggen. Et lite bakrom med tekjøkken. Hvite gardiner i vinduene med en blå plakat som presenterer ”tilstedeværelset”.
Midt på gulvet to kurvstoler og et lite rundt bord med plass til hver sin te- eller kaffekopp og en eske tørkepapir. Liv trekker for gardinet i glassdøren slik hun bruker før en terapisituasjon. Hun sier at hun må innstille seg på å gå ut av rollen som terapeut. Men når jeg forlater henne der i lokalet, har jeg en følelse av å ha fått en prøvetime hos henne, helt gratis.

- I møte med andre mennesker er du med en gang i en relasjon. Du kan ikke stille deg objektivt til den personen, uten å bli påvirket, eller at det skjer noe i det møtet. For i et hvert møte skjer det noe med meg. Vi prøver å skape situasjoner der vi er i en subjekt - subjekt - relasjon, starter Liv.

- Når en blir diagnostisert blir en satt i en gruppe. Det kan være veldig stigmatiserende, og lite frigjørende. Så når man på en måte er diagnosen sin… Det blir å gå inn i en ny bås. En bås der det er noen rammer for hvem en er. Det skaper ikke så mye frihet. Så vi er ikke så opptatt av diagnoser i gestalten, konkluderer hun.
Og når jeg sier det, så er det også greit å kjenne til noen diagnoser. For å vite hvordan en kan møte den personen.
Hvis du har en person som er veldig redd, så går du ikke rett inn på følelsene til den personen. Da bruker du mye lengre tid.

- Det vi mener i gestalten er at du trenger tankene og følelsene og kroppen din. Og at dette er en helhet.
For det er noen som har en tendens til å bruke hjernen mye, og har lite kontakt med følelsene og kroppen. Og så er det noen som kjenner masse i kroppen sin, men lite i følelsene.
Og da blir det å skape en kongruens, sier vi, en sammenheng. Slik at det en føler blir uttrykt gjennom det en sier. At det er en sammenheng mellom kroppen og følelsene og uttrykket; en helhet.
Jeg tror at når det er en sammenheng mellom de tre, så vil en være mer spontan og fri i møtet med andre.

- Jeg går ikke for mye inn på det med diagnoser, men litt kjennskap har vi til de forskjellige diagnosene. Jeg ville aldri gitt en diagnose til en person. Jeg ville aldri sagt ”du er sånn” eller ”du er sånn”, for da tror jeg det begrenser livet til den en snakker med.
Hvis jeg har fått en diagnose så vil jeg kanskje lese mest mulig om den. Jeg kan grave meg helt ned i diagnosen, og alt jeg gjør samsvarer med diagnosen. Så blir jeg min diagnose til slutt.

Denne tankegangen som Liv presenterer står i skarp kontrast til hva psykiatrien ofte kritiseres for, nettopp å henge seg for mye opp i diagnostisering. At de er flinkere til å se diagnosen enn det enkelte mennesket, og det at vi alle er forskjellige, og har ulike livserfaringer som har ført fram til diagnosen.
Men jeg slipper ikke Liv så lett. For hvordan finner vi balansepunktet mellom det å se individet og dets muligheter, og samtidig se nytteverdien i en diagnose?

- Når et menneske kommer inn her og sier til meg at hun/ han går fast til lege, så skriver jeg et brev til legen om at hans eller hennes klient har begynt å gå her hos meg. Og spør om de har noe imot det. For jeg vil ikke komme i konflikt med den behandlingen som legen gir til den klienten.
Vi kommer inn under kvakksalverloven. Derfor er jeg veldig opptatt av den behandlingen som legen setter i verk. Hvis legen mener at det jeg gjør i en terapisituasjon kan være til skade for klienten, så vil jeg ikke gjøre det.
Hvis stoffskiftesykdom kan være årsak til at folk blir deprimerte, ønsker jeg å ha kjennskap til det, og vite at det går an å medisinere. Det er faktisk noen som trenger medisiner, og som får et bedre liv av det. Og noen går på antidepressiva, og synes livet blir mye bedre da. Så det viktigste er at vi har det godt.

- Hvordan tror du at en kan unngå å havne i den fallgruven at en blir sin egen diagnose?
- Det er gjerne med å stille seg spørsmålet: hvordan kan jeg med min diagnose leve et ok liv?

- Hvordan kan man snakke om helheten uten å dele mennesket inn i det fysiske og det psykiske?
- Jeg tenker: Hvis du er her akkurat nå. Hvordan har du det akkurat nå? Hva kjenner du inni deg?
Jeg tar dette som en illustrasjon på hvordan Liv jobber i en terapisituasjon, og registrerer hva hun sier. Men Liv oppfordrer meg til å gjøre nettopp det, - å kjenne etter selv.
Jeg gjør det, og svarer at jeg er sulten, og jeg sitter på denne stolen, har på meg disse klærne, og kjenner kroppen tynger der jeg sitter.
- Så sånn hadde du det akkurat nå, sier Liv mildt. Og hvis du glemmer hvorfor-spørsmålet. For det er med en gang ”hvorfor er jeg sulten nå?” at uroen kommer. Da går en med en gang inn i framtiden.
- Og fortiden.
- Ja, og fortiden.

Liv nøyer seg ikke med å registrere mine fornemmelser. Hun sier at hun er sulten selv, og foreslår at hun kan gå og kjøpe noe mat. Noe jeg sier "ja, takk" til. Hun forteller at det er et av poengene i gestaltterapien, at hvis en kjenner et behov, som at en er sulten, så gjør en noe med det, og spiser.
Jeg spør om ikke det kan være en noe tvilsom affære, hvis en til enhver tid skal følge alle sine impulser og behov? Til det sier hun at det er ved å vite hva en føler at en nettopp ikke trenger å bli slave av sine egne impulser, for det er da en har mulighet til å ta bevisste valg om hva en vil gjøre. Noe som høres overbevisende ut.

Liv har en ydmyk holdning til rollen som terapeut og det hun driver med. Hun føler hun gradvis har vokst i rollen. I bunnen har hun utdannelsen som vernepleier, og har jobbet med psykisk utviklingshemmede fram til nå nylig. Hennes kompanjong har også hatt jobber utenom, men fra høsten av vil de ha dette som en heltidsjobb.
Bedriften startet hun og Nina for halvannet år siden. Utdannelsen i Oslo varte i fire år. Skolen er en veletablert institusjon, i og med at den har vært drevet i tolv år.
Virksomheten har de gradvis gjort kjent ved å annonsere og stille opp i intervju med lokalavisene, samt i bladet ”Alternativt Nettverk”. Ellers har ordet blitt spredt ved at klienter har anbefalt henne.

Hvordan kan hun nyttegjøre seg sine erfaringer som vernepleier i arbeidet som gestaltterapeut? At begge deler dreier seg om å jobbe med mennesker er jo opplagt. Men utover det?
Som vernepleier støttet hun psykisk utviklingshemmede i å leve sine egne liv og ta egne valg. Samtidig som hun hjalp dem i deres livssituasjon, og lærte dem metoder for å mestre hverdagen. Det er det samme hun gjør som gestaltterapeut. Hun tar seg også friheten til å bruke egne livserfaringer, blant annet som lesbisk og det å ha slitt på skolen pga dysleksi, i sitt arbeid som terapeut. Hun ser sammenhengen mellom det å tilhøre en minoritet som homofil, og det å tilhøre andre minoriteter, som for eksempel psykisk utviklingshemmede gjør. Som homofil har en gått gjennom en prosess, noe alle homofile må for å finne ut av seg selv, men som andre mennesker også må.

Gestaltterapien er noe Liv har veldig tro på, og som har vært til stor hjelp i hennes liv. Under utdannelsen har hun selv gått i terapi, noe som er vanlig når man utdanner seg til blant annet psykolog. Hun ønsker at gestaltterapien skal komme andre til nytte og glede også, slik det har gjort for henne. Til nå har hun begrenset seg til å drive med individualterapi, altså å jobbe med en person om gangen. Men ønsker nå å utvide virksomheten til også å gjelde parterapi.

Hvorfor valgte de å kalle bedriften for ”Tilstedeværelset”?
Det handler om å være tilstede her og nå. Det er et viktig ord i terapien, men også generelt i livet. Liv er tilstede på sin måte. Gestalt betyr helhet, og gestaltterapi er påvirket blant annet av zenbuddhisme. Som handler nettopp om det å være tilstede her og nå, og se helheten i livet. Så ordene og tankegangen Liv bruker representerer ikke bare en terapiform, hentet fra en lukket sykdomsverden; det er ord som er like brukbare utenfor terapirommet.

Hvis en kjenner etter hva en føler, blir en ikke bare ytrestyrt. For eksempel ved å leve en fasadetilværelse, og kjøpe ting ut i fra hva en tror andre forventer at en skal kjøpe. Men at en kjenner etter og spør seg selv: Hva slags klær liker jeg å ha på meg? Eller: Hvordan har jeg det når jeg er sammen med andre?

Målet er heller ikke å bare bli styrt av det indre, ved at en blir så oppslukt av hva som skjer inni seg selv, at en ikke klarer å ta del i det som skjer utenfor. En metode for å komme ut av av en slik innadvendt tilværelse kan være noe så banalt og enkelt som å gå ut og prøve å legge merke til hva som skjer rundt en. Hvordan omgivelsene ser ut, hva som skjer, og ta del i de sanseopplevelsene som oppstår der og da.

Er gestaltterapien nok en alternativ bevegelse eller terapiform som skal gi oss enkle svar på hvordan vi skal leve livene våre?
Brosjyren til ”Tilstedeværelset” gir ett svar:
”Vi tror at du er eksperten på ditt liv, du eier svarene selv, du har ansvaret for å skape det livet du vil leve. Alle mennesker har sider som vi aksepterer og sider som vi fornekter. Alle sidene er like viktige og er deler av et mangfold som gjør hver av oss spesiell. I Gestaltterapi søker vi å belyse ditt mangfold og ivareta den du er. Vi bruker metoder for å øke din bevissthet om egne følelser, reaksjoner og handlinger slik at du tydelig kan se deg selv og se flere valgmuligheter i livet. Denne bevisstgjøringen skapes blant annet gjennom samtaler, bevissthetsøvelser, eksperimenter, rollespill og drømmearbeid.”