Å MÅLE OPP DET UENDELIGE   | mer ord

Pi er et uendelig tall, med en endeløs rekke desimaler. Jeg skal måle opp et sted som er 3,14 m i kubikk, og har allerede valgt skulpturen på kirkegårdsbroen. Stedet kom naturlig da jeg så en TV-dokumentar om Antony Gormley og hans skulpturserie ”broken column”. Han oppfordret publikum til å assosiere ut i fra skulpturene. Derav fulgte diktet ”spørsmålstvilling”.

Skulpturen står foran gelenderet på broen vendt i retning kirkegården og havet.
Jeg ønsker å bevare åpenheten og det uendelige med stedet og tallet pi. Fortauet er smalt, og jeg vil ikke bli påkjørt mens jeg måler opp. Derfor markerer jeg kun halvparten av det oppgitte målet, og lar andre halvdel gå ut i fra broen.
Jeg ønsker heller ikke å lukke rommet med markeringene, og bruker stiplede linjer. På den måten blir det mulighet for å unnslippe; man blir ikke fanget.
Oppmålingen minner meg om slike kritt-omriss politiet gjør i tv-krim’en. Et øyeblikk fantaserer jeg om å skaffe røde og hvite plastbånd fra politikammeret, og markere åstedet for en kriminell handling.
Maskeringstapen fant jeg i samme skuff som en bunke med gammeldagse merkelapper. Laget av papir begge deler, i samme ublekede variant. Jeg henger en lapp påskrevet ”spørsmålstvilling” rundt halsen på jernmannen, slik man merker avdøde på likhuset, riktignok med lappen rundt stortåen. –Fortsatt i følge detektimen.

Flere assosiasjoner til død
Den første assosiasjonen var risikoen for å bli påkjørt hvis jeg fortsatte oppmålingen ut i veibanen. Og frykten for at personlige eiendeler som penger og fotoutstyr skulle bli stjålet under arbeidet gjorde det betryggende å ha politikammeret et steinkast(!) unna.
Politiet skal sørge for lov og orden, og operer i aksen mellom liv og død. På vei mot politikammeret er det slått opp et gult skilt: ”Advarsel/ Høyspenning Livsfare/ Berøring/ av ledningene med fester/ Livsfarlig”.
Noen har forsøkt å knuse pleksiglasset over gelenderet som skal hindre folk fra å falle ned på jernbanen. Sprekkene danner et mønster som blander seg med linjene i togbanen og resten av landskapet. En hvit tag kroner verket.
Nærmere skulpturen igjen; et eldre, hvitt, emaljert skilt, rustent, med avrundede kanter: ”Berøring/ av ledningene med fester/ Livsfarlig”.
I vinduet på fotoapparatet ser jeg et kors. Et bånd strekker seg langs kanten av gelenderet. Det går ned i en stolpe, og opp i en smalere variant som holder pleksiglasset på plass. Skiltet er festet midt i dette korset.

Tilbake til åstedet
Da jeg målte opp, la jeg merke til flere detaljer rundt skulpturen. Det ligger masse glasskår rundt føttene, både grønne, blanke og brune skår. Jeg tipper noen har fått utløp for sin aggresjon mot kunsten på vei til byen, kanskje fra et vorspiel på Storhaug?
Dessverre for dem, kanskje, står mannen fortsatt stiv som en saltstøtte (eller jernskulptur), tilsynelatende uberørt av hendelsen.

Da jeg satte fra meg sekken og fotoutstyret før oppdraget, fikk jeg øye på en sprøytespiss liggende inn mot gelenderet.
Min første reaksjon var å unngå å komme borti den. Men jeg oppdaget at den var lukket inn i et hylster. Jeg kunne heller ikke se noe mulig hiv-infisert blod.
Sprøytespissen befinner seg like utenfor ”mitt” område, mens en sigarettstump ligger på innsiden av det markerte feltet.

Innenfor og utenfor
Narkomane som setter et skudd på gaten har lav status, og blir definert utenfor samfunnet. Mens vanlig tobakk og alkohol/ helgefylla, som representerer den største helserisikoen i samfunnet hva omfang gjelder, er definert som aksepterte måter å ruse seg på.
Røyking er riktig nok i ferd med å bli lavstatus og et arbeiderklassefenomen. Stumpen befinner seg også banalt nok i et hjørne, like ved den stiplede linjen, på vei ut av firkanten.
Mens glassplintene er spredd utover med mannen som sentrum.

Assosiasjonene går altså til døden. Rus er en viktig faktor i den forbindelse, også i kombinasjon med ”høyspenning livsfare”, fallhøyden ned mot jernbanelinjen, og togets begrensede mulighet for å stoppe på kort varsel.
Selvskading er en annen tematikk, om det så er innenfor et kortere eller lengre tidsperspektiv.

Tid
Tid er også en viktig tematikk på stedet.
Fødsels- og dødsdagen til de begravde er hugget i stein på kirkegården. Det er søndag etter kirketid. Flere mennesker er kommet for å pynte gravene.
De samlede føttene på skulpturen fungerer som et solur. Den sterke solen lyser opp føttene, som igjen kaster skygge på bakken.
Menneskene på broen passerer enkeltvis eller i følge. Gamle, unge og mer eller mindre friske. Til fots, med barnevogn, på sykkel eller rullebrett, i bil eller elektrisk rullestol.
De fleste blir nysgjerrige på hva som skjer. Mange unngår å tråkke over streken, og tar en sving ut i veibanen.
Ingen som kommer bortover fortauet kan unngå å legge merke til de stiplede linjene. Noen later som ingenting og fortsetter rett fram.
Mange smiler. En liten gutt lurer på hva som skjer. En funksjonshemmet mann stopper og aner muligheten for et øyeblikks kontakt. Et par spør muntert om jeg ikke vil ha med dem på bildet.

Tankerom
Mens jeg jobber er jeg nødt til å styre tankene vekk fra hvem som kjører forbi og kan se meg. En for stor grad av selvbevissthet vil umuliggjøre konsentrasjonen om arbeidet.
På den måten oppnår jeg akkurat det jeg etterlyser i diktet – et tankerom.
Det er meg og kunsten og verden rundt.
Jeg er ekstremt oppmerksom på stedet, men denne gangen er det jeg som ser. Jeg sirkler rundt skulpturen; jeg sanser den og omgivelsene.

Kunsten ut til folket
Skulpturserien har allerede skapt en rekke reaksjoner.
Mange synes de er stygge, mange blir forvirret.
- Kunst skal være vakkert. Dette er ikke vakkert! Det er noen rustne figurer laget av en selvsentrert kunstner som ikke kan få satt opp nok kopier av seg selv.

Når jeg tolker skulpturen på min måte, markerer, dokumenterer og fotograferer, blir de forbipasserende en del av en performance. Man trenger ikke trø over dørstokken på et galleri for å oppleve kunst. Det holder å ta turen over kirkegårdsbroen!

*

Skulpturen står vendt mot havet. Den står fastfryst i en stilling, ubevegelig.
Men de stiplede linjene antyder en mulighet for å unnslippe stillstanden. En mulighet for bevegelse.
Man stopper opp og ser inn i et indre og ytre landskap. Man finner sitt tankerom.
En stiv skulptur omgitt av dødsmetaforer. Men ikke noen liggende skikkelse.
Den står oppreist, blir en Kristus-figur som trosser døden.
Jesus var offer for en kriminell handling, men gjenoppsto fra de døde.
Nå står han på broen, midt blant folkene, og ser ut over kirkegården, i retning havet og det uendelige.