Bilde

Å FOTOGRAFERE HJELPER MEG TIL Å SE. DET HJELPER MEG TIL Å BLI ET BARN IGJEN. KRAVLE PÅ GULVET. LETE ETTER STADIG NYE VINKLER Å SE TING FRA. KIKKE I VINDUET OG IKKE BARE SE UTSIKTEN, MEN OGSÅ SPEILBILDET AV VERDEN INNENFOR. JEG HUSKER DA JEG VAR LITEN, KANSKJE TRE-FIRE ÅR, OG SATT PÅ GULVET VED STUEVINDUET I ET HUS PÅ EN ANNEN KANT AV LANDET. SOLEN LYSTE OPP STØVKORNENE I LUFTEN. PERSIENNENE FILTRERTE LYSET. I DET ØYEBLIKKET VAR VERDEN FULLKOMMEN. ELLER DA DET Å KNYTTE SKOLISSENE VAR EN AV LIVETS STORE GÅTER. lignende OPPLEVELSER KAN JEG HA NÅR JEG FOTOGRAFERER. JEG ER IKKE ALLTID SÅ OPPTATT AV TEKNIKK. MANGE AV DE MEST SPENNENDE EFFEKTENE KAN OPPSTÅ VED TILFELDIGHETER, KANSKJE OGSÅ NÅR MAN GÅR IMOT DET MAN HAR LÆRT OM REGLER OG FRAMGANGSMÅTER FOR GOD FOTOGRAFERING. HVORFOR IKKE GÅ DEN ANDRE VEIEN OG UTFORSKE DET KORNETE? GÅ SÅ LANGT INN I MOTIVET AT MAN KOMMER PÅ INNSIDEN AV TINGENE, DER BILDET OPPLØSES I EN POETISK ABSTRAKSJON.