Barn som tyr til krigsretorikk

Barn som tyr til krigsretorikk er ikke trygge

Barn skal ikke leve i et vakuum uten voksen tilstedeværelse, skriver Anne Stangeland i dette debattinnlegget.

Storhaug består av et mangfold av mennesker, både rike og fattige, innvandrere og norske, store og små boenheter, stabile og mindre stabile hjem. For tiden legges det ene nærmiljøtiltaket ned etter det andre. Det som trengs er et kontinuerlig forebyggende arbeid, og voksne mennesker som er til stede.

Jeg har truffet på barn som ber om noe å spise fordi de ikke får mat hjemme. Som ruser seg fordi de har kjent på utenforskap.

På Storhaug er det flere gjenger med barn i grunnskolealder som driver rundt i gatene. Det rapporteres om hærverk over hele bydelen, om mennesker som plages og blir redde.

Barn trenger å være ute og leke. Det de ikke trenger er å drive gatelangs uten mål og mening i store gjenger. Begrepet «utestemme» betyr ikke at en må springe rundt og skrike og utagere. Ikke alle har nye trelagsvinduer, og det skal gå an for andre å være utendørs også.

Krigsretorikk

Det sies at det er bedre at ungene er ute og springer enn at de sitter inne på skjerm. Hvem skal passe på dem? Å være alene på skjerm eller ute på selvstyr er to sider av samme sak. I begge tilfeller kan en havne borti farlige situasjoner og personer.

Barn som opptrer i store gjenger, kler seg uniformert, og tyr til krigsretorikk framstår ikke som trygge. Hvis en ikke har gjort noe galt, er det heller ingen grunn til å stikke av fordi noen snakker med dem. At utsagn som «å rydde opp hjemme» kan oppfattes som «å utrydde familien» i et ungt menneskes hode, sier noe om at en lever i en verden som ikke ligner den norske.

Holdninger som uttrykkes er «Norge er et fritt land, og her kan en gjøre hva en vil». Og: «Unger kan gjøre hva de vil». Hvor har de det fra? Er det noen som har fortalt dem dette? I så fall er det noen som har sviktet på veien. Og hvis en sier dem imot er en så klart «rasist». Og «snitcher» hvis de føler sin autonomi truet. Da må en ty til gjengjeldelse.

Barn skal ikke leve i et vakuum uten voksen tilstedeværelse. Hvis de har det så bra som de påstår, hvorfor den tøffe holdningen? Og hvorfor utgår foreldre fra at deres barn ikke finner på noe tull hvis de aldri er ute med dem eller prater om hvordan det går? Er det rart at vold i skolen er et problem? Narkotika selges på barneskoler.

Silkehansker

Voksne med beslutningsvegring får ta av seg silkehanskene. Er det noen som lærer barn å opptre med respekt overfor andre, eller tror barn at det er de selv som bestemmer? De trenger å lære at alderisme er like galt som rasisme. En skal kunne føle seg trygg når en ferdes ute, og kunne hilse uten å få slengbemerkninger. Ikke utgå fra at de er englebarn så snart du snur ryggen til. Vi trenger modige mennesker som tør å stå for noe uten å ty til gangsterretorikk.

Hvis ikke foreldrene kan eller vil ta ansvar, får noen andre gjøre det. Skal en sitte på gjerdet og vente til problemene blir for store til å håndteres? Dette er en oppgave for natteravner, uteseksjon, skoleledelse, FAU, SFO, og fritidstilbud som Brodd. I tillegg må barnevernet og politi være involvert i forebyggende arbeid.

Det skrives om ungdomskriminalitet som øker, og et større skille mellom de som klarer seg bra og de som faller utenfor. Et samfunn får de terroristene det fortjener. Å la noen falle i utenforskap er en risiko å ta. Breivik fikk aldri mulighet til å etablere trygge vennskap. Han startet med tagging. Nå har undulatvennene i fengselet blitt erstattet med marsvin. Det kan lett gå godt, men det kan vi ikke ta som en selvfølge.

«Tell me, why are we so blind to see
That the ones we hurt are you and me?»
“Gangsta's Paradise”, Coolio

*

Debattinnlegget:
https://annelouisestangeland.no/media/barn-som-tyr-til-krigsretorikk-er-ikke-trygge