Kunst lever ikke isolert fra virkeligheten. Kunst har en egenverdi, men eksisterer ikke i et vakuum.
Når det i boligbransjen så banalt heter beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet, heter det i samtidskunsten: Sammenheng, sammenheng, sammenheng.
Er en utstilling noe som skal oppleves i stillhet i et sakralt rom? Eller kan det være liv der, som i et moderne bibliotek? Stiller en ut for kunstmenigheten, investorer, eller alle type folk?
Virkeligheten er ikke bare en objektiv størrelse, men blir formet av hvordan vi beskriver den. Vi kan velge å bøye oss for normer, eller stille spørsmål og betvile deres eksistensberettigelse. Det gjelder å ta tyren ved hornene. Eller bygdedyret i lanken, og leie det rolig til et sted der det ikke kan gjøre skade.
En forfatter sa at verden blir til gjennom ordene. Vi er altså ikke underlagt verden, men den blir til gjennom oss.
Berøringsangst
Det er mange kunstnere og begrensede ressurser i form av blant annet stipendier og utstillingplasser. Dette kan føre til berøringsangst. At en ser på hverandre som konkurrenter framfor samarbeidspartnere.
Når du har jobbet lenge med et prosjekt er det din tur til å skinne. Men hva om vi kan skinne sammen, og kaste litt stråleglans på hverandre. Det handler om å ta plass - og å gi rom.
Vi har valget mellom å løfte hverandre eller trykke hverandre ned.
Jeg har truffet folk fra flere gallerier som har hatt en ovenifra og ned-holdning. Det er som de føler seg programforpliktet til å framstå kritiske og skeptiske for å bekrefte sin maktposisjon. Bare sånn for å være på den sikre siden.
En skal ikke legge seg ut med en gallerist, for de kan bli nyttige ved en anledning.
Det betyr ikke at en skal behøve å ta imot skit. Jeg vil si: Kom tilbake når du har laget noe som er bedre! Eller: Har du ikke hørt om meg får du følge bedre med på hva som rører seg! Eller: Vent med å uttale deg til du har sett hva jeg lager!
Selv vil jeg ikke kaste bort tiden på å samarbeide med drittsekker. Vi er post #Metoo. Skuespillere har tatt oppgjør med regissører som tror de har rett til å trakassere. De som står på siden og sier: «Det er bare sånn hen er» er med på å rydde grunn.
De som kommer lengst er kanskje de som er villige til å ofre alt. Selge bestemoren og egen helse for å nå stjernene. Jeg er ikke villig til å ofre liv, helse og familie. Kunsten er ikke viktigere enn å ha et godt liv, den er en del av livet.
Et overflødighetshorn
Det ville vært meningsløst å lage kunst styrt av andres regler. For meg handler kunst om frihet og å sprenge grenser. Livet og kunsten er et overflødighetshorn.
Jeg vil ikke bare formidle kunst i én form. Jeg er kunstner, forfatter, grafisk designer, montør, innkjøpssjef, propagandaminister og kunstformidler. Det er det som er så fantastisk med å jobbe med kunst: Variasjonen og mangfoldet. Det er kontorarbeid, research, kommunikasjon, praktisk arbeid, intellektuell og kreativ virksomhet.
Jeg vil invitere inn folk i alle aldre, med ulik politisk, religiøs og kulturell tilhørighet. Jeg vil invitere til å være meddikter og spørsmålstvilling. Jeg vil skape møteplasser.
Kunst er ikke en truet dyreart som skal gjerdes inne i et viltreservat. Men det er bygdedyret.
Det er ikke nødvendigvis den enkelte kunstner som er viktig. Men kunsten er det. Kunst er noe av det første som kontrolleres i et totalitært regime. Kunsten gir kanskje ikke mat på bordet, men mening til livet. Vi trenger føde for sjelen. Det er viktig å skille mellom kunstverdenen og kunsten. Det ene kan være begrensende, det andre gir frihet.
En venninne og kunstner sa en gang: I lengden er det de greie som vil komme lengst.
Når jeg ser all velviljen jeg har blitt møtt med når jeg har presentert et bokprosjekt eller en utstilling, står det kanskje bedre til enn jeg frykter.