Jeg har gått fra forstanden

Jeg har gått fra forstanden

Jeg har gått fra forstanden. Jeg hadde den i en hvit plastpose, og jeg må ha glemt posen igjen på en benk i parken.Men da jeg gikk tilbake til den samme benken, var selvfølgelig posen forsvunnet. Enten må parkfolkene ha kastet den, eller noen ha tatt den med seg hjem.

Kanskje har de plassert posens innhold på peishyllen. En mann som kommer på besøk vil spørre hvor den kommer fra, og vil få til svar at den ble funnetpå en benk i parken, hvorpå gjesten vil si:
- Det var sjelden vare. Sant å si har jeg aldri sett noe tilsvarende i nyere tid. Jeg kan erindre å ha sett noe lignende i riktig gamle dager. Men av en slik kvalitet som denne - det var den nok ikke.
Verten svarer: - Jammen hvis De er så begeistret for den, synes jeg De skal ta den.

Gjesten takker høflig nei tre ganger, men verten insisterer: - De vil få så meget mere glede av den enn meg. For meg er den bare noe jeg har funnet i en park. Jeg har ikke noe personlig forhold til den, men det forstår jeg at De har til gangs. De må jammen sies å være en kjenner.

Gjesten rødmer og sier at han hadde ingen slik hensikt da han skrøt uhemmet av den, noe verten kan berolige ham om at han selvsagt ikke mistenkte ham for. Gjesten bukker og takker pent opptil flere ganger for gaven.

Hvis jeg noen sinne hadde fått forstanden tilbake, kan jeg love deg at jeg ville betalt en klekkelig finnerlønn. Om mannen som nå var den lykkelige eier ante hvor mye det betydde for meg å få den tilbake, tror jeg ikke han ville hatt samvittighet til å beholde den, aller minst plassert den på en hylle i bestestuen.

Noen sier om andre at de har mistet både vett og forstand, men jeg vet at det er ille nok å miste en av delene.