- Du er sukkertøyet mitt, sier jeg til det sitrongule velurpleddet. - Dere er sukkertøyet mitt, sier jeg til alle de rene, friske fargene rundt meg, en for en. Mens du, brunfarge, er en sur, gammel megge som sitter i en krok i et dunkelt rom og snurper munnen din.
Du, kransen min. Adventslys. Deg er det tak i. Du hang i vinduet på farmors soverom. En enkel belysning. Jeg så deg på vei opp gaten. Farmor lå i sengen, og kransen var en påminnelse om advent.
Og du, grønne lys ser kanskje ut som du er en del av julebelysningen. Det er du ikke. Du gjemmer deg blant de andre og blinker stillferdig til meg: - Det er håp, det er håp!